Gave og tjeneste

Helt siden slutten av 80-tallet har det dukket opp ”nådegavetester”. De fleste av disse har en lang rekke gaver. Det kan virke som om de er gjort videst mulig for at ingen skal føle seg utenfor. Målet er å finne sin nådegave, eller i det minste en indikasjon på hva som er 'min' nådegave. 

Jeg har bidratt til at tester kom til Norge ettersom jeg oversatte ”The Wagner Modified Houts Test” til norsk. Det var den første testen som ble tatt i bruk i Frelsesarmeen i Norge. Det er flere grunner til at jeg er skeptisk til slike tester:

1. De kan begrense en persons tjeneste i den forstand at han tror han har funnet ’sin’ gave og derfor ikke vil la seg bruke til noe som ikke passer til gaven. På den måten begrenser de også Gud.

2. Som et grunnleggende prinsipp tror jeg at nådegavene er Åndens – det vil si det blir kunstig å snakke om ”min nådegave”. Gaven tilhører Ånden og ”blir gitt” til den enkelte som er mottakelig der og da. Ingen går rundt og disponerer helbredelsens nådegave som han selv vil. Nøkkelen ligger i at han vet hvordan han kan stille seg i mottakerens posisjon når den blir gitt, men gaven mottas i hvert enkelt tilfelle.

3.De aller fleste testene lager et sammensurium av nådegaver, tjenstegaver og naturgaver.

Det positive med testene er at de setter et viktig emne på dagsorden, og det er tross alt bedre at det er på dagsorden enn at det aldri blir et tema. Derfor lever jeg godt med testene tross alt. At det lages et ”sammensurium” er heller ingen tragedie, for Gud bruker alt som vi stiller til rådighet for ham, men det er ”sammensurium” som er bakgrunnen for at jeg bringer dette på bane i dag:

Profeti nevnes nemlig både som nådegave (1 Kor 12:9) og som tjenestegave (Ef 4:11). 

Det må bety at det er en forskjell. Den største forskjellen slik jeg ser det, er at en tjenestegave er gjenkjent og bekreftet av menigheten. Det er mennesker som bærer en profetisk salvelse. Det de sier har en profetisk tyngde enten de bærer fram en profeti eller de ubevisst sier ting som er fra Gud og som går rett inn i en situasjon.

Når det gjelder å tale profetisk, er det en Åndens gave som alle oppfordres å strebe etter (1 Kor 14:39). Men om en person fra tid til annen bærer fram et profetisk budskap, er ikke det ensbetydende med at han har en profetisk tjeneste. Hvorfor er det viktig for meg å skrive om dette?

Ganske enkelt fordi jeg tror noen tenker at å være profet er ikke noe for meg, og så lukkes det for å ta imot profetiske hilsener som kan være viktige. Jahasiel var ikke profet – sannsynligvis var han lovsangsleder, men han talte profetisk i en viktig situasjon i Jerusalems historie (2 Krøn20:14).

Spennende – ikke sant?