…eller er det spørsmål om én identitet med mange roller?
Som ganske ung leste jeg en aforisme i Krigsropet:Gud har tre typer etterfølgere:
· Slaven som følger ham av frykt for straff.
· Tjeneren som følger ham i håp om lønn.
· Barnet som følger ham av kjærlighet.
Reaksjonen da jeg leste dette første gang var: Jeg ønsker i hvert fall å være barnet.
Men kan jeg velge bort de andre ”identitetene”?
Jeg er ”slave” – ikke fordi jeg frykter straff, men fordi jeg er bundet til Kristus. Mitt liv er for evig knyttet til hans. Jeg er tjener ikke fordi jeg håper på lønn, men fordi hans kjærlighet tvinger meg. Derfor er det uproblematisk å identifisere seg med tjenerne som i søndagens tekst sier: ‘Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’ *
Det er altså motivasjonen det kommer an på. Jesus sa at han hadde gitt et forbilde med sin egen tjenende holdning. Når mitt største ønske er å bli lik ham, blir tjeneste et nøkkelbegrep. I hans øyne er jeg likevel ikke tjener, men venn! Plutselig gir han meg enda en identitet. Å tjene er altså noe vi gjør sammen som venner.
Og, ja, jeg vil være barnet. Før jul i fjor var det en liten gutt som ville bruke alle sparepengene sine for å kjøpe akkurat den boka som far ønsket seg til jul. Det var så viktig at far fikk det han ønsket seg aller mest. Derfor betydde det ikke noe at det verken var penger igjen til ham selv eller til de andre som også skulle hatt en gave. Det var rørende å være vitne til en slik motivasjon. Han ville gjøre alt for far som han elsker.
Slave, Tjener, Venn, Barn – er bare eksempler på noen identiteter som beskrives i Guds ord. Men jeg tror ikke at jeg kan velge en framfor en annen. Det jeg derimot er overbevist om er at alle disse identitetene er integrerte i Kristus. Der er ønsker jeg å ha hele min identitet. Da blir rollene jeg går inn i en del av min integritet.
Men kan jeg velge bort de andre ”identitetene”?
Jeg er ”slave” – ikke fordi jeg frykter straff, men fordi jeg er bundet til Kristus. Mitt liv er for evig knyttet til hans. Jeg er tjener ikke fordi jeg håper på lønn, men fordi hans kjærlighet tvinger meg. Derfor er det uproblematisk å identifisere seg med tjenerne som i søndagens tekst sier: ‘Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’ *
Det er altså motivasjonen det kommer an på. Jesus sa at han hadde gitt et forbilde med sin egen tjenende holdning. Når mitt største ønske er å bli lik ham, blir tjeneste et nøkkelbegrep. I hans øyne er jeg likevel ikke tjener, men venn! Plutselig gir han meg enda en identitet. Å tjene er altså noe vi gjør sammen som venner.
Og, ja, jeg vil være barnet. Før jul i fjor var det en liten gutt som ville bruke alle sparepengene sine for å kjøpe akkurat den boka som far ønsket seg til jul. Det var så viktig at far fikk det han ønsket seg aller mest. Derfor betydde det ikke noe at det verken var penger igjen til ham selv eller til de andre som også skulle hatt en gave. Det var rørende å være vitne til en slik motivasjon. Han ville gjøre alt for far som han elsker.
Slave, Tjener, Venn, Barn – er bare eksempler på noen identiteter som beskrives i Guds ord. Men jeg tror ikke at jeg kan velge en framfor en annen. Det jeg derimot er overbevist om er at alle disse identitetene er integrerte i Kristus. Der er ønsker jeg å ha hele min identitet. Da blir rollene jeg går inn i en del av min integritet.
________________________________________
* Luk 17:7-10Publisert i Krigsropet # 36 - 2012 - PDF
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar