Overbevisende argumentasjon

…eller total forvirring?

Som ung «disippel» tenkte jeg ofte at det hadde vært fantastisk å få være disippel mens Jesus gikk på jorden. Med noen års «modning» er jeg ikke sikker på om det hadde vært så lett. De må ha vært fullstendig forvirret mange ganger, og jeg tror at de må ha vært det i fortellingen om Lasarus.
 
Da Jesus hadde erklært at de skulle dra tilbake til Judea, og disiplene hadde utfordret beslutning, svarte Jesus:

«Har ikke dagen tolv timer? Den som vandrer om dagen, snubler ikke. For han ser denne verdens lys. Men den som vandrer om natten, snubler. For han har ikke lyset i seg.»
Joh 11:9-10

Det kan ikke ha vært lett å tolke dette. Det var sannsynligvis dag da jødene ville steine Jesus, og de måtte likevel «flykte». I tillegg til kontrasten mellom dag og natt, fysisk lys og mørke, bringer Jesus inn en tanke som må tolkes dit hen at den som «har lyset i seg» ikke kommer til å snuble selv om han vandrer om natten.

Dette er spennende for meg, men det må ha vært forvirrende for disiplene. Selv om de hadde hørt at Jesus si: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8:12), var det nok vanskelig for dem å forstå hvordan det skulle tolkes i deres hverdag. Skulle de heller vandre om natten fordi de hadde lyset i seg? Eller handlet dette om at Jesu motstandere representerte mørket (fordi «gjerningene deres var onde» - Joh 3:19-21) og natten, mens de selv representerte lyset fordi de skulle til Betania for å gjøre en god gjerning ved å helbrede Lasarus?

Jeg vet ikke hva de tenkte eller trodde, men at de var forvirret er jeg overbevist om. Det versene sier meg 2000 år senere er at om det er dag eller natt, godhet eller ondskap rundt meg, behøver jeg ikke være redd for å snuble.

Dagens ‘manna’:

Jesus, verdens lys, bor i meg.

-----------------------------
NB - Illustrasjonsbildet: Rembrandt - og hvorfor? Du har kanskje tippet det, men jeg gir "svar" i morgen ;-)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes