Hva gjør meg til det jeg er?

Sosiologien sier at «Først kom samfunnet, så kom mennesket». Det er selvfølgelig satt på spissen, men poenget er at vi formes av menneskene rundt oss. Innenfor den samme vitenskapen brukes begrepet «Speilbilde-identitet» (1). Jeg speiler meg selv i andre.

Den prosessen pågår gjennom hele livet, men er uhyre viktig i oppveksten. I den fasen spiller språket en viktig rolle, og språk gir identitet.

Det som truer identiteten, kan fort utvikle seg til konflikt. Dette har jeg sett på nært hold. I de relativt nye statene i Øst-Europa er språk et ømtålig emne som stadig bidrar til fastlåste politiske og militære konflikter.

Språket er definitivt med på å forme min identitet, og det gjelder også troen. Dermed er det enda en klar sammenheng mellom språk og tro. Det er tragisk å konstatere at tro også kan bidra til samme typen konflikter som språk kan forårsake. Paradokset er at «kristendommen» blir trukket inn i slike konflikter på tross av at kristentroen har kjærlighet som høyeste etiske standard.
Jeg tror at noe av årsaken kan være at de som begår hatske voldshandlinger, identifiserer seg med kristendommen, uten å ha sin identitet i Jesus Kristus. Det er en vesentlig forskjell, og en av grunnene til at jeg nå skriver «Troens grammatikk».

Det som skjedde på pinsedagen er også en sterk påminnelse om på koblingen mellom språk og tro.

Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.
Apg 2:1-3

Det kan være en fare at «ilden» får mer oppmerksomhet enn «tungen» i denne beretningen. I likhet med mange andre språk, er det ett ord på gresk som betyr både «tunge» og «språk» (2). Derfor kunne det like gjerne stått «språk som av ild … delte seg og satte seg på hver enkelt av dem».

De 120 som var samlet på den øvre sal på pinsedagen hadde nok en mer eller mindre vaklende tro, men så kom «språket» som skulle gi dem en felles identitet slik at de både kunne gripe troen med hjertet og formidle den til andre. Det er spennende at den første formidlingen skjer på mange språk, men det er det samme Åndens «språk» som formidles.

Jeg er heller ikke i tvil om at disiplene mottok en tydelig Jesus-identitet og en bevissthet om at de fra dette øyeblikket var hans kropp på jorden. Gud så at den kroppen trengte et språk som kunne bidra til å gi en felles identitet (3).

Dagens ‘manna’:

Språk og tro gir identitet!

------------------------------------
(1) Looking glass self – et konsept formet av Charles Horton Cooley i "Human Nature and the Social Order", New York, Scribner's, 1902, s 152 – teorien får fortsatt mye oppmerksomhet innenfor sosiologien.
(2) glōssa (γλῶσσα)
(3) Se også "Tunger av ild"
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"